diskurset

De siste par dagene har mange frydet seg over rapporter om at FN skulle opprette en ambassade for kontakt med utenomjordiske vesener. For noen bestod gleden i at store og viktige aviser og nettsteder hadde gått fem på, for andre var det positive aspektet heller at noen endelig ville ta dette temaet på alvor. Jeg tilhører nok den første gruppen. Det skal innrømmes at jeg har sett min andel av X-Files, og det er vel nettopp der det ligger: Jeg tror det ikke før jeg får se det.

Men la oss likevel - for eksperimentets skyld – tenke tanken ut. Hva gjør vi hvis de plutselig står på døra og vil kommunisere? Noen av jordas kulturer har faktisk lang erfaring med å sende ut ekspedisjoner og møte urinnvånere som ikke snakker samme språk. Med bakgrunn i disse erfaringene er det å håpe at jordas delegat til et eventuelt interplanetarisk møte ikke tar imot glassperler eller røyker pipe.

Hovedproblemet vil sannsynligvis ikke ligge i å finne noen med tilstrekkelig diplomatisk erfaring, jeg ser for meg at språket vil by på større utfordringer. Hva om de utenomjordiske ikke har ører eller øyne? Hva om de kommuniserer via infrarødt lys, kjemiske substanser eller elektromagnetiske impulser? Eller via signaler vi ikke er i stand til å oppfatte med vår teknologi. Hva om de ikke er intuitive som E.T. og kan lese følelsene våre? Eller kanskje enda verre – hva om de er? Og samtidig kanskje ikke er spesielt vennligsinnede?

Å se for seg vesener som kommuniserer uten språk slik vi kjenner det, utfordrer grensene for vår fatteevne, akkurat som universets uendelighet utfordrer oss. Vår forestilling om språk er så bundet opp til de kjente kategoriene at vi til og med syns det er vanskelig å forestille oss jordiske språk som ikke har ord- eller setningsstruktur på samme måte som morsmålet vårt har.

Studiet av utenomjordiske språk kalles xenolingustics på vitenskapelig. Noen kaller det også exolinguistics, eller astrolingustics. Mitt fag kalles på engelsk applied lingustics, på norsk anvendt språkvitenskap. Navnet understreker at det i stor grad er praksis man studerer, altså ikke språksystemer i seg selv, men hvordan de kommer til anvendelse. Forholdet til lingvistikken skulle være åpenbart fra navnet. Av forståelige grunner har man ennå ikke noe fag som heter applied xenolingustics. Det vi ”vet” om utenomjordiske språk har vi fra bøker og filmer, og tv-serien Star Trek var lenge en av de vanligste kildene til kunnskap. I 1996 var det 12 mennesker på jorda som kunne snakke flytende klingon. Jeg vet ikke om tallet har gått opp eller ned siden den gang, men med tanke på alt det andre det går an å finne på på nett nå, så ville det være rart om nye generasjoner satte seg til å lære det. Dessuten har klingon en stor svakhet – det har ikke noe ord for hallo eller hei. Det nærmeste man kommer er nuqneH, som visstnok betyr ”Hva vil du?” Ikke direkte diplomatisk, og trolig ikke det beste valget når vi møter våre nye naboer.

En ting er sikkert: Dersom vi noen ganger kommer så langt at vi kan kommunisere med aliens, ja kanskje til og med har bruk for en språkmektig ambassadør, så vil begrepet fremmedfrykt få en ny betydning. Da får det være et lyspunkt for de mest fremmedfiendtlige politikerne at asylmottakene potensielt kan plasseres enda lenger fra Norge. Med liten rømningsfare.

Og det får meg til å tenke på filmen District 9, som handler om konflikten mellom mennesker og en gruppe romvesener som har strandet på jorda og er blitt anbrakt i en leir for å unngå nærkontakt. De fremmede i denne filmen er på noen måter nokså ulike mennesker, men har mange menneskelignende trekk. De har en kroppsbygning lik vår, med hode, ansikt, bein og armer (med store hummerklør på). Selv om de formerer seg via egglegging, så lever de i familier. De har et språk som åpenbart er konstruert med utgangspunkt i menneskelige språkstrukturer. Det eksotiske innslaget i språket deres er klikkelyder, noe som har skapt debatt om underliggende rasisme ettersom klikkelyder bare fins i enkelte afrikanske stammespråk, og filmen geografisk er lagt til Sør-Afrika. Ironien her er tung, all den tid filmen er en tydelig kritikk både av apartheidregimet og dagens organisering av townships i Sør-Afrika.

Vi kan nok ikke forestille oss hvilke utfordringer vi kommer til å møte før vi eventuelt møter dem. Språk blir kanskje heller ikke den mest uoverstigelige hindringen for godt naboskap. Inntil videre tror jeg at de nærmeste til å besvare spørsmålet i overskriften kanskje er de som allerede kommuniserer med andre vesener enn mennesker. Det mediekjente mediet Lisa Williams gjestet Olavshallen nylig, og må i den anledning ha kommunisert med døde trøndere. Jeg er nokså nysgjerrig på hvilket språk de snakket.