diskurset

Om vi i det hele tatt trodde at navnet har noe å si for menneskets utvikling, så måtte Dorothy være det beste navnet å få for en liten jentunge med fremtidige litterære ambisjoner – i alle fall for hundre år siden. Hele tre av mine skrivende favoritter heter det.

Jeg har alltid vært svak for ordlek og språkkunstnere. Gi meg en verbal og morsom mann, så er jeg tilbøyelig til å overse mindre heldige sider som flerkoneri og bildilla. Denne svakheten er det som har gjort meg så mottakelig for Dorothyene i mitt liv; de er alle språklige virtuoser, hver på sin måte.

Når man snakker om språklig virtuositet må man kanskje begynne med Dorothy Parker. Hun har ikke den største litterære produksjonen bak seg, og er heller ikke mest kjent for den kanskje, selv om diktene hennes er kjente for mange. Her er et av de jeg liker best:

A Dream Lies Dead

A dream lies dead here. May you softly go
Before this place, and turn away your eyes,
Nor seek to know the look of that which dies
Importuning Life for life. Walk not in woe,
But, for a little, let your step be slow.
And, of your mercy, be not sweetly wise
With words of hope and Spring and tenderer skies.

A dream lies dead; and this all mourners know:
Whenever one drifted petal leaves the tree-
Though white of bloom as it had been before
And proudly waitful of fecundity
One little loveliness can be no more;
And so must Beauty bow her imperfect head
Because a dream has joined the wistful dead!

Noe av årsaken til at jeg liker dette diktet er at det står i sterk kontrast til mye av det andre Parker skrev. Hun hadde et fantastisk vidd og en noe kynisk livsinnstilling, og i drepende vittige sitater er det kanskje bare Oscar Wilde og George Bernard Shaw som kan matche henne. Et av mine favorittsitater, kanskje særlig aktuelt nå med så mange glitrende uttalelser fra Stein Erik Hagen, er dette:

If you want to know what God thinks of money, just look at the people he gave it to.

Ok, ett sitat til, fra en av hennes mange sarkastiske anmeldelser, det er for morsomt til å la være:

This is not a novel to be tossed aside lightly. It should be thrown with great force.

Den som vil lese mer av Parker kan finne sitater blant annet på Wikiquote og Quatationspage, og dikt på PoemHunter. Dessuten har ziarah skrevet om henne for ikke lenge siden. For meg er Parker også en feministisk inspirasjon og rollemodell. Av henne kan kvinner lære å gi blanke i hva folk mener om dem. Og jeg vil gjerne tilføye for egen regning at man ikke nødvendigvis er nødt til å gjøre det i bedrukken tilstand.

Passende nok er den neste Dorothy også til feministisk inspirasjon. Dorothy Sayers var en av de første kvinnelige studentene ved Oxford. Da hun tok eksamen var det fremdeles ikke mulig for kvinner å oppnå en akademisk grad. I 1938 skrev hun essayet Are Women Human?, hvor hun betimelig stiller nettopp det spørsmålet.

Krimbøkene hennes beskriver 30-tallets England. Og finnes det mer elegant krim? Lekent og raffinert tøyser helten Lord Peter Wimsey seg gjennom bok etter bok, mens den som holder orden på ham og etter hvert kjærlighetslivet hans er den hyperkompetente Harriet Vane.

Språklig og humoristisk er Wimsey beslektet med P. G. Wodehouses tørrvittige og sarkastiske Jeeves. Men i motsetning til Wodehouse lot Sayers karakterene sine utvikle seg og vokse gjennom serien, og Wimsey blir en kompleks personlighet som er levendegjort til en slik grad at han har portettet sitt hengende i Balliol College, som i bøkene er hans alma mater.

Men både Parker og Sayers er rimelig godt kjente i Norge. Det er ikke Dorothy Dunnett, i alle fall ikke i den grad hun fortjener. For dette er verden beste forfatter av historiske romaner. Ikke at det er blitt arrangert VM i historiske romaner, men det er ingen tvil om at tradisjonelle historiske forfattere kan gå hjem og legge seg i et barnemøbel.

Dunnett var min første Dorothy-kjærlighet. En dag i 1986 eller deromkring fant jeg helt tilfeldig på Narvesen i Kongens gate en historisk roman som jeg kjøpte først og fremst på grunn av den nokså glorete åttitallslayouten på boka. Det viste seg at den var første bok i en serie: House of Niccolo. Og her kan jeg se for meg en del neserynking, men det er det ingen grunn til. Niccolo Rising var utfordrende å lese, men jeg likte den svært godt til tross for at jeg mistenkte at jeg hadde gått glipp av et par viktige poeng underveis.

Noen måneder senere fant jeg bok nummer to i samme serie, og nok en gang følte jeg at jeg kom litt til kort som leser, men likevel, jeg var solgt, jeg elsket den innviklede handlingen, alle underintrigene, den fortreffelig utspekulerte hovedpersonen, dialogen og den subtile måten forfatteren la ut spor i teksten. Men dette var lenge før internett forenklet all slags informasjonsinnhenting, og å finne ut mer om Dorothy Dunnett var ikke så helt enkelt. Likevel fikk jeg bestilt de bøkene jeg fant ut at hun hadde skrevet tidligere, jeg gikk til det som den gang var Trondheims beste bokhandel, Bruns, de slo opp i listene og bestilte bøker og så ventet jeg i tre måneder på å få dem tilsendt. At bøkene var ankommet butikken fikk jeg vite med et lite kort i postkassa. Livet for bokelskere har bedret seg betraktelig siden den gang. Den siste boka i House of Niccolo-serien kom ut i 2001, og ble bestilt på amazon. Det føltes helt utrolig.

I tillegg til den nevnte House of Niccolo har Dunnett skrevet The Lymond Chronicles, en historisk romanserie som viser seg å være knyttet til den senere Niccolo-serien, en (må innrømmes, nokså merkelig) krimserie med Johnson Johnson som hovedperson og detektiv, og en større enkeltstående historisk roman, King Hereafter.

Dunnett er kjent for sine grundige forundersøkelser og historiske etterrettelighet, men noe av hennes research er også kontroversiell. I King Hereafter skriver hun ut fra en teori om at Torfinn Orknøyjarl og MacBeth, konge av Skottland, var en og samme mann. Om det stemmer vet ingen, men hun hadde åpenbart stor tro på det selv. For den som er interessert i vikingetida og norrøn historie slik den knytter an til de britiske øyer, er romanen uansett veldig interessant lesning, og har man lest litt Vera Henriksen møter man raskt på historiske personer man har møtt som romanfigurer tidligere.

Handlingen i de to historiske seriene er lagt til renessansen, og hovedpersonene hennes er renessansemennesker i dobbel forstand, de er litterære superhelter lagt til en epoke lenge før røntgensynet ble oppdaget.  Francis Crawford of Lymond og Nicholas van der Poele er begge matematiske, språklige og musikalske genier, de rir, fekter og slåss bedre enn alle andre, de elsker høyest, furter best og sturer mest. Heltene hennes oppholder seg der det skjer, enten det er i Venezia, Timbuktu eller på Island, de inspirerer arkitekten til den senere Basilkatedralen i Moskva til å tenke på løk, de er først ut med å spille Palestrina ved det franske hoff og kappes om å kjøpe skip med genoveseren Colombus. Men begge ender de til slutt opp i Skottland, Dunnetts hjemland. De tallrike historiske begivenhetene man kjenner til (om enn fjernt), er, sammen med de sofistikerte intrigene og det særegne språket, noe av det som gjør bøkene verdt å lese. Og gjerne mer enn én gang om man vil få med seg nyansene. For å lese Dunnett kan kanskje best sammenlignes med å legge puslespill hvor man ikke kjenner motivet. Hver brikke som faller på plass fører til overraskelse og nye oppdagelser. Skulle man da tilfeldigvis kunne latin, fransk, flamsk, polsk og arabisk og en del andre språk, samt ha komplett oversikt over den vestlige kanon er det fordelaktig, da trenger man ikke slå opp like hyppig i The Dunnett Companion.