diskurset

Hva kan man forvente språkmessig av en film som har to bastante skrivefeil allerede i tittelen? Forventingene var kanskje ikke så høye akkurat på det punktet, derfor ble gleden desto større da jeg forstod at Tarantino har tatt dette med tospråklighet og fremmedspråk på film på alvor på en helt annen måte enn jeg kan huske å ha sett før. Faktisk har språk og språkproblemer nøkkelroller i oppbyggingen av intrigen.

Før jeg går videre må jeg advare om at dette ikke er en filmanmeldelse, og at det kommer et par små spoilers.

Nazister på film er det så hyppig bruk for at det nesten kunne vært en egen industri å utdanne unge, tyske skuespillere til denne type roller. Kunne vært sier jeg, fordi jeg har følt stor irritasjon tidligere over skuespillere som helt åpenbart ikke kan et ord tysk, som bare leser lyder fra et manus. Slikt merker man så godt. Men Tarantino har brukt tyske og franske skuespillere til tyske og franske roller. Og han har valgt seg skuespillere som faktisk også behersker de fremmedspråkene de får i oppgave å snakke. Det gir en grad av autentisitet som ofte mangler i amerikanske filmskildringer av europeiske forhold, enten de er historiske eller lagt til nåtid. Kontrasten til en film som ”The Reader”, som hele veien sliter med en lite troverdig språkfremstilling, er stor.

Åpningen i filmen er det som gjør størst inntrykk, og skiller seg også fra resten av filmen i tone, tempo og stil. Den er forferdelig intens, alvorlig og grusom, uten særlig med blod til Tarantino å være. Om man på noe tidspunkt gjennom filmen føler på hva krig er, så er det i denne sekvensen. Og hele veien gjennom denne første akten, som i hovedsak er en dialog uten ytre handling, går språk og språkkunnskap som en rød tråd.

Den språkmektige og overhøflige Hans Landa, det kultiverte mennesket, er den ondeste av de onde. Oberst Landa snakker nær perfekt engelsk, fransk og italiensk, og finner åpenbart også stor glede i det. Å beherske språk gir ham ytterligere makt, og han bruker den med finesse. I filmen settes nærmest likhetstegn mellom språkkunnskap og dannelse. Landa fremstår som en dannet mann, og det stiller selvsagt spørsmålet: kan man være dannet i den geskjeft han driver?

Det er en mye større diskusjon, og ikke en jeg skal ta her. Men jeg tenker at det sofistikerte og pertentlige hos Landa står i sterk kontrast til den folkelige, enkle stilen til Aldo Raine. Pitt spiller Raine med en svært sterk sørstatsdialekt, til tider nesten uforståelig fordi han spiser opp så mange lyder og grynter frem resten. Stort sett snakker han i treordssetninger også, mens Landa får snakke et ornamentert engelsk med perfekt grammatikk. Raine er idealist, Landa er opportunist. USA er en ung nasjon som vant krigen, Tyskland er en gammel sivilisasjon som tapte. Legg sammen selv.  

Hans Landa en meget presis mann rent språklig. Han minner litt om Anthony Hopkins’ Lechter i sin forfinede ondskap, men er langt mer gemyttlig, mer en, kanskje litt påtatt, mann av folket som kan glede seg over et glass melk, han trenger ikke en fin Bordeaux. Presisjonen vi ser hos Landa passer så godt til nasjonalmyten om tyskerne som det presise folket, de nøyaktige. Vi assosierer det lett med togene som gikk i rute, mange av dem i retning Buchenwald og Auschwitz. Landa har ingenting imot tilnavnet sitt, Jødejegeren. Selv oppfatter han seg som en begavet etterforsker med medfødte egenskaper som gjør ham i stand til å gjøre en bedre jobb enn andre. Og han bruker den veldig store pipa si som penisforlenger, for å dominere en samtale, en morsom referanse som spenner over både Arthur Conan Doyle, Sigmund Freud, René Magritte og Crocodile Dundee. Det vil sikkert bli skrevet bacheloroppgaver i mediefag om pipa til Landa.

Noen av de aller morsomste scenene i filmen dreier rundt språklige misforståelser, og scenen der Aldo Raine prøver å passere som italiensk filmmagnat i møte med den språkkyndige Hans Landa, uten å kunne mer enn noen få ord italiensk, er blant de aller beste i filmen.

(beklager russisk tekst, men det reduserer sikkert sjansen for uønskede avsløringer)

Christoph Waltz er blitt en ny favoritt. Selv om filmen har svakheter og skuffet litt på et par punkter, så er den absolutt severdig. Men om den var et makkverk, så ville den likevel være verdt å se bare for den gode rolletolkningen Waltz står for. Jeg hadde egentlig gledet meg til å se Brad Pitt, jeg håpet på en prestasjon på linje med ”Snatch” eller ”Fight Club”. I et intervju uttalte Tarantino at filminnspillingen hadde vært ekstra morsom fordi Pitt likte karakteren sin så godt at han var forblitt i rollen under hele innspillingen. Umiddelbart hørtes det fornøyelig ut, men etter å ha sett filmen kan jeg bare si ”Stakkars filmcrew!”.