diskurset

Jeg tilbrakte en times tid nyttårsaften med å diskutere foran- og etterstilte adjektiv på fransk med en venninne. Hennes samboer gjespet diskret under diskusjonen, han ville nok vært atskillig mer interessert dersom samtalen hadde dreid over på iPhone-apps, førsteutgaver av Donald eller den siste Märklin-katalogen. Han er dingse-, tegneserie- og modelltognerd, faktisk ligner han litt på den klassiske nerden, slik vi ser dem fremstilt i for eksempel The Big Bang Theory eller i nerdetester.

Man må kanskje se litt nærmere på hva nerd egentlig betyr. Vi har bare overtatt uttrykket direkte fra amerikansk engelsk. Det er et temmelig nytt ord, Merriam-Webster tidfester det til 1951, og definerer det som

an unstylish, unattractive, or socially inept person; especially : one slavishly devoted to intellectual or academic pursuits .

Cambridge Dictionaries Online dropper helt kompetanseaspektet og påstår at det er:

a person, especially a man, who is not attractive and awkward or socially embarrassing

Det er altså den offisielle betydningen. Og hvis man spør hvordan en nerd ser ut, så får man disse svarene på Ask. Vanlige trekk ser ut til å være stygge klær, rare tenner og dårlig syn.

Men dette er utdaterte forestillinger, for det å være nerd har fått en helt annen status de siste årene, og jeg vil påstå at betydningen har flyttet seg fra “håpløst menneske med sære interesser” til “noen som har dybdekunnskap og interesse for et felt”. Hvis vi spør Urban Dictionary, som er deltakerstyrt og demokratisk i den forstand at de beste eller morsomste forklaringene blir stemt frem, så er den foretrukne definisjonen denne:

One whose IQ exceeds his weight.

Selv om også denne forklaringen viser til en lite imponerende fysisk fremtoning, så er det intelligens som er hovedpoenget slik jeg tolker det, i alle fall om vi går ut fra at vektenheten er pund, ikke kg.

Lewis og Gilbert fra filmen Revenge of the Nerds

Jeg ser dette reflektert på mange blogger også, stadig flere bloggere påberoper seg nerdekunnskaper eller nerdeegenskaper på et eller annet område. Det ville ikke skjedd for bare få år siden. Når noen blir kalt nerd nå ligger det ofte anerkjennelse i det, ikke fordømmelse eller forakt.

Så var det språknerding venninnen min og jeg drev med på nyttårsaften? Tja. Hvis det skal ligge noen prestisje i å være nerd, så bør det vel foreligge et visst kunnskapsnivå? Grunnen til at vi diskuterte franske adjektiv så inngående var at ingen av oss husket reglene. Man kan si at interessen var der, men ikke kunnskapen.

Jeg er ikke lingvist eller fonetiker, jeg er anvendt språkviter. Jeg vet ikke mer om klikkelydene i xhosa eller spørreord på russisk enn ethvert vanlig språkinteressert menneske, altså nokså nært ingenting, og jeg vet bare litt om adjektiver på fransk. Men jeg er veldig interessert i hvordan vi bruker språk, hvordan språket former hvordan vi opplever virkeligheten og omvendt. De kategoriene vi bruker blir ofte avgjørende for hvordan vi oppfatter situasjoner og mennesker. For meg blir det derfor mest interessant at nerden har fått et sosialt løft, og at innholdet i betegnelsen har endret seg. Hvorfor?

Det skyldes nok delvis at vi lever i et samfunn som fordrer mer og mer spesialisert kunnskap innen stadig flere yrkesgrupper. I tillegg er data, som tidligere var et område forbeholdt spesielt interesserte, blitt allemannseie, og å kunne litt om det er viktig for nesten alle. For ikke å snakke om hvor kjekt det er å kjenne noen som kan mye, da har man noen å spørre når skjermen blir svart. Dermed har den datakyndige fått høyere status, og fra å være et stakkarslig krek som man holdt på et hullkorts avstand, er han eller hun nå gull verdt, og forholdet må kanskje pleies gjennom invitasjoner til de store festene og en flaske til jul.

Det er nok heller ikke uten betydning at mennesker som Bill Gates og Steve Jobs har vist at man kan gjøre stor suksess og bli veldig, veldig, veldig rik også som nerd. Og når en mann som Steven Chu, med doktorgrad i fysikk og professorat ved Berkeley, blir utnevnt til energiminister i USA, gjør det mye for å løfte nerdenes status. Noen vil mene at slike posisjoner burde vært holdt av mennesker med stor faglig tyngde langt tidligere.

Uansett hva årsakene er, så opplever vi nå at nerdene tar den ultimate hevn, de oppnår høye posisjoner, høy sosial status og fete lønninger. Da har de råd til å gjøre noe med tennene også.

Og hvorfor skriver jeg om dette? Jo, fordi jeg i dag fant ekte lingvistnerder i Aftenposten. Jeg skulle egentlig skrive om dem, men det ene ordet tok det andre (hvilket for en språknerd sannsynligvis er å regne som språkporno). Det blir nok til at jeg leser boka deres i stedet.

please don’t let’em check my English pronunciation!

Et par ganger har jeg vært i den litt absurde situasjonen at jeg skal lese egenprodusert tekst høyt på engelsk, og så har jeg underveis oppdaget at jeg ikke kjenner uttalen av alle ordene. Jeg kaller det absurd, men kanskje var det mest flaut. Det virker ikke helt sannsynlig at man har skrevet teksten selv, gjør det vel?

Det er imidlertid lett å forklare, ordforrådet mitt er betraktelig utvidet siden engelskundervisningen på videregående, og stort sett har det skjedd gjennom lesing. Siden jeg er så avansert at jeg kan lese stille, ja, til og med uten å bevege leppene, så har jeg lært mange ord uten å egentlig vite hvordan de skal uttales. Noen ganger har jeg derfor blitt overrasket når jeg hører et ord for første gang, det blir ikke uttalt slik jeg hadde forestilt meg. Det er ikke rart, for uttale på engelsk er ikke det enkleste området å få oversikt over. Innimellom kan man lure på om det finnes generelle regler i det hele tatt.

Det tenkte visst også nederlenderen Gerard Nolst Trenité. Kanskje var han oppgitt, kanskje var han lettet over omsider å ha kommet til bunns i problemene da han skrev diktet The Chaos, som egentlig er en sammenfatning av problematiske ord på engelsk. Det er en virkelig utfordring å lese høyt, faktisk våger jeg påstanden at det er umulig å få til riktig ved første gangs forsøk med mindre man har engelsk som morsmål, og kanskje ikke engang da. Men det er morsomt å prøve.

Her er den lange utgaven, og nederst ligger linker til Youtube-fasit så man kan sjekke at det ble helt, helt riktig. Det er noen små avvik mellom filmene og teksten, ettersom diktet foreligger i så mange utgaver.

The Chaos

Dearest creature in creation,
Studying English pronunciation,
I will teach you in my verse,
Sounds like corpse, corps, horse and worse-
It will keep you, Susy, busy;
Make your head with heat grow dizzy;
Tear in eye your dress you’ll tear-
So shall I. Oh hear my prayer.
Pray console your loving poet,
Make my coat look new, dear, sew it.

Just compare heart, beard and heard,
Dies and diet, lord and word,
Sword and sward, retain and Britain.
(Mind the latter, how it’s written)/.
Made has not the sound of bade,
Say - said, pay - paid, laid, but plaid.
Now I surely will not plague you
with such words as vague and ague,
But be careful how you speak,
Say break, steak, but bleak and streak.

Previous, precious; fuchsia, via;
Pipe, snipe, recipe and choir;
Cloven, oven; how and low;
Script, receipt; shoe, poem, toe,
Hear me say, devoid of trickery:
Daughter, laughter and Terpsichore;
Typhoid, measles, topsails, aisles;
Exiles, similes, reviles;
Wholly, holly, signal, signing;
Thames, examining, combining.

Scholar, vicar and cigar;
Solar, mica, war and far;
From desire-desirable; admirable from admire;
Lumber, plumber; bier but brier;
Chatham, brougham; renown but known;
Knowledge, done but gone and tone;
One, anemone, Balmoral;
Kitchen, lichen; laundry, laurel;
Gertrude, German; wind and mind;
Scene, Melpomene; mankind;
Tortoise, turquoise, chamois - leather;
Reading, reading, heathen, heather.

This phonetic labyrinth
Gives moss, gross, brook, brooch,
ninth and plinth.
Billet does not end like ballet;
Bouquet, wallet, mallet, chalet.
Blood and flood are not like food,
nor is mould like would and should.
Banquet is not nearly parquet,
Which is said to rhyme with “darky”,
Viscous, viscount; load and broad;
Toward, to forward, to reward.

And your pronunciation’s “O.K.”
When you say correctly croquet;
Rounded, wounded; grieve and sieve;
friend and fiend; alive and live;
Liberty, library, heave and heaven;
Rachel, ache, moustache; eleven.
We say hallowed, but allowed;
People, leopard; towed but vowed.

Mark the difference, moreover,
Between mover, plover, Dover,
Leeches, breeches, wise, precise;
Chalice, but police and lice;
Camel, constable, unstable;
Principle, disciple, label;
Petal, penal and canal;
Wait, surmise, plait, promise, pal.
Suit, suite, ruin; circuit, conduit
Rhyme with “shirk it” and “beyond it”,
But it is not hard to tell,
Why it’s pall-mall, but Pall Mall.

Muscle, muscular; gaol; iron;
Timber, climber; bullion, lion;
Worm and storm; chaise, chaos, chair;
Senator, spectator, mayor.
Ivy, privy; famous; clamour
and enamour rhyme with hammer.

Pussy, hussy and possess,
desert, but dessert, address.
Golf, wolf; countenance; lieutenants
Hoist, in lieu of flags, left pennants.
River, rival; tomb, bomb, comb;
Doll and roll and some and home.
Stranger does not rhyme with anger,
neither does devour with clangour.
Soul but foul, and gaunt, but aunt;
Font, front, wont, want, grand and grant.

Shoes, goes, does. Now first say: finger,
And then: singer, ginger, linger.
Real, zeal; mauve, gauze and gauge;
marriage, foliage, mirage and age.
Query does not rhyme with very,
Nor does fury sound like bury.
Dost, lost, post and doth, cloth, loth;
Job, job, blossom, bosom, oath.
Though the difference seems little,
We say actual, but victual.

Seat , sweat; chaste, caste; Leigh, eight, height;
Put, nut; granite but unite.
Reefer does not rhyme with “deafer”.
Feoffor does, and zephyr, heifer.
Dull, bull; Geoffrey, George; ate, late;
Hint, pint; senate, but sedate;
Scenic, Arabic, pacific.
Science, conscience, scientific;
Tour, but our, and succour, four;
Gas, alas and Arcansas.
Sea, idea, guinea, area.
Psalm; but malaria,
Youth, south, southern; cleanse, but clean;
Doctrine, turpentine, marine,
Compare alien with Italian,
Dandelion with battalion,
Sally with ally, yea, ye
Eye, I, oy, aye. Whey, key, quay.

Say aver, but ever, fever,
Neither, leisure, skein, receiver,
Never guess - it’s not safe.
We say calves, valves, half, but Ralf.
Heron, granary, canary;
Crevice and device and eyrie;
Face but preface, but efface;
Phlegm, phlegmatic; ass, glass bass;
Large, but target, gin, give, verging,
Ought, out, joust and scour, but scourging,
War, earn; and wear and tear
do not rhyme with “here” and “there” but “ere”.

Sever is right, but so is even;
Hyphen, roughen, nephew, Stephen;
Monkey, donkey; clerk and jerk;
Asp, grasp, wasp; and cork and work.

Pronunciation- think of Psyche -
Is a paling, stout and spiky,
Won’t it make you lose your wits,
Writing “groats” and saying “grits”.
It’s a dark abyss, or tunnel,
strewn with stones, like rowlock, gunwale
Islington and Isle of Wight,
Housewife, verdict and indict.

Don’t you think so, reader, rather
Saying lather, bather, father?
Finally: which rhymes with “enough”
Though, through, plough, cough, hough,
or tough?
Hiccough has the sound of “cup”.
My advice is - give it up!!!

Amerikansk uttale, Youtube
Britisk uttale, Youtube.

Om vi i det hele tatt trodde at navnet har noe å si for menneskets utvikling, så måtte Dorothy være det beste navnet å få for en liten jentunge med fremtidige litterære ambisjoner – i alle fall for hundre år siden. Hele tre av mine skrivende favoritter heter det.

Jeg har alltid vært svak for ordlek og språkkunstnere. Gi meg en verbal og morsom mann, så er jeg tilbøyelig til å overse mindre heldige sider som flerkoneri og bildilla. Denne svakheten er det som har gjort meg så mottakelig for Dorothyene i mitt liv; de er alle språklige virtuoser, hver på sin måte.

Når man snakker om språklig virtuositet må man kanskje begynne med Dorothy Parker. Hun har ikke den største litterære produksjonen bak seg, og er heller ikke mest kjent for den kanskje, selv om diktene hennes er kjente for mange. Her er et av de jeg liker best:

A Dream Lies Dead

A dream lies dead here. May you softly go
Before this place, and turn away your eyes,
Nor seek to know the look of that which dies
Importuning Life for life. Walk not in woe,
But, for a little, let your step be slow.
And, of your mercy, be not sweetly wise
With words of hope and Spring and tenderer skies.

A dream lies dead; and this all mourners know:
Whenever one drifted petal leaves the tree-
Though white of bloom as it had been before
And proudly waitful of fecundity
One little loveliness can be no more;
And so must Beauty bow her imperfect head
Because a dream has joined the wistful dead!

Noe av årsaken til at jeg liker dette diktet er at det står i sterk kontrast til mye av det andre Parker skrev. Hun hadde et fantastisk vidd og en noe kynisk livsinnstilling, og i drepende vittige sitater er det kanskje bare Oscar Wilde og George Bernard Shaw som kan matche henne. Et av mine favorittsitater, kanskje særlig aktuelt nå med så mange glitrende uttalelser fra Stein Erik Hagen, er dette:

If you want to know what God thinks of money, just look at the people he gave it to.

Ok, ett sitat til, fra en av hennes mange sarkastiske anmeldelser, det er for morsomt til å la være:

This is not a novel to be tossed aside lightly. It should be thrown with great force.

Den som vil lese mer av Parker kan finne sitater blant annet på Wikiquote og Quatationspage, og dikt på PoemHunter. Dessuten har ziarah skrevet om henne for ikke lenge siden. For meg er Parker også en feministisk inspirasjon og rollemodell. Av henne kan kvinner lære å gi blanke i hva folk mener om dem. Og jeg vil gjerne tilføye for egen regning at man ikke nødvendigvis er nødt til å gjøre det i bedrukken tilstand.

Passende nok er den neste Dorothy også til feministisk inspirasjon. Dorothy Sayers var en av de første kvinnelige studentene ved Oxford. Da hun tok eksamen var det fremdeles ikke mulig for kvinner å oppnå en akademisk grad. I 1938 skrev hun essayet Are Women Human?, hvor hun betimelig stiller nettopp det spørsmålet.

Krimbøkene hennes beskriver 30-tallets England. Og finnes det mer elegant krim? Lekent og raffinert tøyser helten Lord Peter Wimsey seg gjennom bok etter bok, mens den som holder orden på ham og etter hvert kjærlighetslivet hans er den hyperkompetente Harriet Vane.

Språklig og humoristisk er Wimsey beslektet med P. G. Wodehouses tørrvittige og sarkastiske Jeeves. Men i motsetning til Wodehouse lot Sayers karakterene sine utvikle seg og vokse gjennom serien, og Wimsey blir en kompleks personlighet som er levendegjort til en slik grad at han har portettet sitt hengende i Balliol College, som i bøkene er hans alma mater.

Men både Parker og Sayers er rimelig godt kjente i Norge. Det er ikke Dorothy Dunnett, i alle fall ikke i den grad hun fortjener. For dette er verden beste forfatter av historiske romaner. Ikke at det er blitt arrangert VM i historiske romaner, men det er ingen tvil om at tradisjonelle historiske forfattere kan gå hjem og legge seg i et barnemøbel.

Dunnett var min første Dorothy-kjærlighet. En dag i 1986 eller deromkring fant jeg helt tilfeldig på Narvesen i Kongens gate en historisk roman som jeg kjøpte først og fremst på grunn av den nokså glorete åttitallslayouten på boka. Det viste seg at den var første bok i en serie: House of Niccolo. Og her kan jeg se for meg en del neserynking, men det er det ingen grunn til. Niccolo Rising var utfordrende å lese, men jeg likte den svært godt til tross for at jeg mistenkte at jeg hadde gått glipp av et par viktige poeng underveis.

Noen måneder senere fant jeg bok nummer to i samme serie, og nok en gang følte jeg at jeg kom litt til kort som leser, men likevel, jeg var solgt, jeg elsket den innviklede handlingen, alle underintrigene, den fortreffelig utspekulerte hovedpersonen, dialogen og den subtile måten forfatteren la ut spor i teksten. Men dette var lenge før internett forenklet all slags informasjonsinnhenting, og å finne ut mer om Dorothy Dunnett var ikke så helt enkelt. Likevel fikk jeg bestilt de bøkene jeg fant ut at hun hadde skrevet tidligere, jeg gikk til det som den gang var Trondheims beste bokhandel, Bruns, de slo opp i listene og bestilte bøker og så ventet jeg i tre måneder på å få dem tilsendt. At bøkene var ankommet butikken fikk jeg vite med et lite kort i postkassa. Livet for bokelskere har bedret seg betraktelig siden den gang. Den siste boka i House of Niccolo-serien kom ut i 2001, og ble bestilt på amazon. Det føltes helt utrolig.

I tillegg til den nevnte House of Niccolo har Dunnett skrevet The Lymond Chronicles, en historisk romanserie som viser seg å være knyttet til den senere Niccolo-serien, en (må innrømmes, nokså merkelig) krimserie med Johnson Johnson som hovedperson og detektiv, og en større enkeltstående historisk roman, King Hereafter.

Dunnett er kjent for sine grundige forundersøkelser og historiske etterrettelighet, men noe av hennes research er også kontroversiell. I King Hereafter skriver hun ut fra en teori om at Torfinn Orknøyjarl og MacBeth, konge av Skottland, var en og samme mann. Om det stemmer vet ingen, men hun hadde åpenbart stor tro på det selv. For den som er interessert i vikingetida og norrøn historie slik den knytter an til de britiske øyer, er romanen uansett veldig interessant lesning, og har man lest litt Vera Henriksen møter man raskt på historiske personer man har møtt som romanfigurer tidligere.

Handlingen i de to historiske seriene er lagt til renessansen, og hovedpersonene hennes er renessansemennesker i dobbel forstand, de er litterære superhelter lagt til en epoke lenge før røntgensynet ble oppdaget.  Francis Crawford of Lymond og Nicholas van der Poele er begge matematiske, språklige og musikalske genier, de rir, fekter og slåss bedre enn alle andre, de elsker høyest, furter best og sturer mest. Heltene hennes oppholder seg der det skjer, enten det er i Venezia, Timbuktu eller på Island, de inspirerer arkitekten til den senere Basilkatedralen i Moskva til å tenke på løk, de er først ut med å spille Palestrina ved det franske hoff og kappes om å kjøpe skip med genoveseren Colombus. Men begge ender de til slutt opp i Skottland, Dunnetts hjemland. De tallrike historiske begivenhetene man kjenner til (om enn fjernt), er, sammen med de sofistikerte intrigene og det særegne språket, noe av det som gjør bøkene verdt å lese. Og gjerne mer enn én gang om man vil få med seg nyansene. For å lese Dunnett kan kanskje best sammenlignes med å legge puslespill hvor man ikke kjenner motivet. Hver brikke som faller på plass fører til overraskelse og nye oppdagelser. Skulle man da tilfeldigvis kunne latin, fransk, flamsk, polsk og arabisk og en del andre språk, samt ha komplett oversikt over den vestlige kanon er det fordelaktig, da trenger man ikke slå opp like hyppig i The Dunnett Companion.

Det er en tabloid overskrift, men slik er det nok. Årsaken er ikke så enkel som at man leser dårligere på skjerm, og derfor er mer tilbøyelig til å skrive feil, eller rettere sagt ikke oppdage feilene. Det kan sikkert være tilfelle. Og den er heller ikke at folk bruker retteprogram i tekstbehandling (I wish!), og derfor ikke lenger er nødt til å kunne stavemåten på billetter eller tunnel. Det stemmer kanskje også til en viss grad.

Det store problemet er et annet. For rettskrivingsfanatikere er internett rett og slett en katastrofe.

Via Hjorthen ble jeg oppmerksom på Telegraphs liste over 50 ting som er i ferd med å bli ødelagt av internett. Jeg forventet selvfølgelig å finne rettskriving på lista, men det ser ikke ut til at noen andre er klar over faren, så da får jeg rope varsko.

Det foregår mye passiv læring mens man f eks leser. Økt språklig input betyr som oftest økt språklæring. For de fleste barn er det ikke slik at rettskriving faller dem naturlig, eller at det er en indre logikk i skriftspråket som viser hvordan ord skal skrives. Barn som lærer å skrive riktig, det vil si etter de normene som er fastsatt for skriftspråket vårt (og at de noen ganger virker vilkårlige skal jeg være med på), lærer det stort sett gjennom mye input av velskrevet, feilfri tekst. Noen har nok bedre muligheter til å nyttegjøre seg input enn andre, men svært få vil lære rettskriving uten store doser lesing.

Jeg har de siste årene fått større og større problemer med rettskrivingen. Stadig oftere må jeg stille meg selv spørsmål som: Var det abonnement eller abbonement? Som regel ser jeg det raskt om jeg tester ut de ulike alternativene, men jeg har følt meg uvant usikker innimellom. Å skrive feil var ikke et realistisk alternativ for meg før, jeg hadde en indre ordbok som lot meg skrive uten å tenke over hvordan. Det har vært et hardt slag å oppdage at jeg ikke er like sikker lenger, men endelig har jeg forstått hvorfor. Problemet er økt mengde dårlig input. Jeg leser for mye dårlig skrevet og feilskrevet tekst, og det gjør jeg på nett.

Før var det vi leste kvalitetssikret på en annen måte. Hva leste vi? Jo, bøker og aviser. Forlagene har fremdeles språklyndige rettskrivingskonsulenter, men vi leser jo mye mer på nett enn vi leser bøker, i alle fall de aller fleste av oss. Så mengden dårlig input har økt, kanskje på bekostning av god input. Og avisene? Trenger jeg si mer? Det ser ut som terskelen i nettavisene er lavere enn for papirutgavene. Det kan nok forklares med kortere tid fra skriving til publisering.

Nå produserer alle tekst som legges ut på nett.

Og her finner vi mer enn bare skrivefeil. Folk, kall dem gjerne folk flest, blander sammen idiomene sine, lager nye grammatiske konstruksjoner, de har dårlig språkøre på morsmålet, og blander adverb og adjektiver, gjør da/når-feil, kan ikke infinitivsreglene og overfører dialektiske særtrekk til skrivemålet sitt.

Dette er en ond sirkel. Med færre gode rettskrivingsmodeller vil færre skrive riktig. Og da vil enda færre skrive riktig igjen. Og hva vil skje?

En viss utilitarisme har preget utviklingen av skoleplaner. En skoleplan/undervisningsplan både speiler og former samfunnsutviklingen. Salmevers anses ikke lenger som så viktig å kunne, og kanskje ikke byer i Belgia heller. Grammatikk og rettskriving kan komme til å bli nedvurdert som vurderingskriterium, og da vet vi hva som skjer videre. Kriterier som ikke teller i vurderingen blir små, ensomme stebarn som ikke får kveldsmat.

Det er nærliggende å forestille seg at denne glemte kunsten, det å skrive riktig, kan komme til å bli en ny sosioøkonomisk tellestandard. Etter at leseplatene kom er det blitt vanskeligere å telle hyllemeter bøker. Men i de hjemmene hvor det fremdeles leses vil rettskrivingen ha bedre kår enn hvor det ikke leses.

Spørsmålet blir om det er viktig? Er det viktig å skrive riktig? Min indre estetiker vil gjerne si ja. Men det er nok viktigere at mange skriver enn at alle skriver riktig. Så får de av oss som er mest opptatt av rettskriving bare bite tennene sammen. Medisinen mot den ortografiske usikkerheten jeg har merket de siste årene er i alle fall klar: mindre nett, mer bøker!

Hva kan man forvente språkmessig av en film som har to bastante skrivefeil allerede i tittelen? Forventingene var kanskje ikke så høye akkurat på det punktet, derfor ble gleden desto større da jeg forstod at Tarantino har tatt dette med tospråklighet og fremmedspråk på film på alvor på en helt annen måte enn jeg kan huske å ha sett før. Faktisk har språk og språkproblemer nøkkelroller i oppbyggingen av intrigen.

Før jeg går videre må jeg advare om at dette ikke er en filmanmeldelse, og at det kommer et par små spoilers.

Nazister på film er det så hyppig bruk for at det nesten kunne vært en egen industri å utdanne unge, tyske skuespillere til denne type roller. Kunne vært sier jeg, fordi jeg har følt stor irritasjon tidligere over skuespillere som helt åpenbart ikke kan et ord tysk, som bare leser lyder fra et manus. Slikt merker man så godt. Men Tarantino har brukt tyske og franske skuespillere til tyske og franske roller. Og han har valgt seg skuespillere som faktisk også behersker de fremmedspråkene de får i oppgave å snakke. Det gir en grad av autentisitet som ofte mangler i amerikanske filmskildringer av europeiske forhold, enten de er historiske eller lagt til nåtid. Kontrasten til en film som ”The Reader”, som hele veien sliter med en lite troverdig språkfremstilling, er stor.

Åpningen i filmen er det som gjør størst inntrykk, og skiller seg også fra resten av filmen i tone, tempo og stil. Den er forferdelig intens, alvorlig og grusom, uten særlig med blod til Tarantino å være. Om man på noe tidspunkt gjennom filmen føler på hva krig er, så er det i denne sekvensen. Og hele veien gjennom denne første akten, som i hovedsak er en dialog uten ytre handling, går språk og språkkunnskap som en rød tråd.

Den språkmektige og overhøflige Hans Landa, det kultiverte mennesket, er den ondeste av de onde. Oberst Landa snakker nær perfekt engelsk, fransk og italiensk, og finner åpenbart også stor glede i det. Å beherske språk gir ham ytterligere makt, og han bruker den med finesse. I filmen settes nærmest likhetstegn mellom språkkunnskap og dannelse. Landa fremstår som en dannet mann, og det stiller selvsagt spørsmålet: kan man være dannet i den geskjeft han driver?

Det er en mye større diskusjon, og ikke en jeg skal ta her. Men jeg tenker at det sofistikerte og pertentlige hos Landa står i sterk kontrast til den folkelige, enkle stilen til Aldo Raine. Pitt spiller Raine med en svært sterk sørstatsdialekt, til tider nesten uforståelig fordi han spiser opp så mange lyder og grynter frem resten. Stort sett snakker han i treordssetninger også, mens Landa får snakke et ornamentert engelsk med perfekt grammatikk. Raine er idealist, Landa er opportunist. USA er en ung nasjon som vant krigen, Tyskland er en gammel sivilisasjon som tapte. Legg sammen selv.  

Hans Landa en meget presis mann rent språklig. Han minner litt om Anthony Hopkins’ Lechter i sin forfinede ondskap, men er langt mer gemyttlig, mer en, kanskje litt påtatt, mann av folket som kan glede seg over et glass melk, han trenger ikke en fin Bordeaux. Presisjonen vi ser hos Landa passer så godt til nasjonalmyten om tyskerne som det presise folket, de nøyaktige. Vi assosierer det lett med togene som gikk i rute, mange av dem i retning Buchenwald og Auschwitz. Landa har ingenting imot tilnavnet sitt, Jødejegeren. Selv oppfatter han seg som en begavet etterforsker med medfødte egenskaper som gjør ham i stand til å gjøre en bedre jobb enn andre. Og han bruker den veldig store pipa si som penisforlenger, for å dominere en samtale, en morsom referanse som spenner over både Arthur Conan Doyle, Sigmund Freud, René Magritte og Crocodile Dundee. Det vil sikkert bli skrevet bacheloroppgaver i mediefag om pipa til Landa.

Noen av de aller morsomste scenene i filmen dreier rundt språklige misforståelser, og scenen der Aldo Raine prøver å passere som italiensk filmmagnat i møte med den språkkyndige Hans Landa, uten å kunne mer enn noen få ord italiensk, er blant de aller beste i filmen.

(beklager russisk tekst, men det reduserer sikkert sjansen for uønskede avsløringer)

Christoph Waltz er blitt en ny favoritt. Selv om filmen har svakheter og skuffet litt på et par punkter, så er den absolutt severdig. Men om den var et makkverk, så ville den likevel være verdt å se bare for den gode rolletolkningen Waltz står for. Jeg hadde egentlig gledet meg til å se Brad Pitt, jeg håpet på en prestasjon på linje med ”Snatch” eller ”Fight Club”. I et intervju uttalte Tarantino at filminnspillingen hadde vært ekstra morsom fordi Pitt likte karakteren sin så godt at han var forblitt i rollen under hele innspillingen. Umiddelbart hørtes det fornøyelig ut, men etter å ha sett filmen kan jeg bare si ”Stakkars filmcrew!”. 

Kvinnekongen har laget kurs i diskursanalyse.

Diplom får man også.

Mitt første møte med finsk var i  ”Nils Holgerssons forunderlige reise”. Der har gjessene i flokken navn etter finske tallord, Yksi, Kaksi, Kolme, Neljä. Jeg lærte meg å telle til ca sju, og det kom godt med da vi neste år dro på ferie til Finland. Som den finskkyndige i familien ble jeg sendt for å handle på butikken etter litt rask pugging fra den lille parløren vi hadde med. Jeg kan fremdeles be om en liter H-melk på finsk. Og så hjalp det godt at vi spiste samme mat hver dag, hun som jobbet i den lille kiosken på campingplassen fant etter hvert frem pølser og spaghetti uten at jeg trengte å si noe. Det er ganske begrenset hva man kan lage på en primus i forteltet til en Combi-camp.

Det medfører fremdeles visse utfordringer å reise i Finland. I mange andre land kan man lett finne frem, man skal inn til sentrum, og på veiskiltene står det kanskje Centro, Centre eller Zenter. I Finland står det Keskusta. (Suomen Keskusta er det finske Senterpartiet for den som måtte være interessert i det). Det er altså lite gratis å hente fra skilting når man kommer litt inn i landet, hvor ikke skilt står både på finsk og svensk. Det kan være vanskelig å finne frem ellers også, grantrærne står tett, og de få landemerkene man ser over tretoppene er stort sett hoppbakker.

Men finnene har, akkurat som andre grupper med obskure nasjonalspråk, måttet lære seg fremmedspråk. Det er totalt 6 millioner mennesker som snakker finsk i verden, altså flere enn det er som snakker norsk, men det er ikke nok til å klare seg internasjonalt. Det har de tatt slik på alvor at finsk radio, YLE, har nyhetssendinger på latin. Dessuten er finnene mer moderne enn oss nordmenn. Der vi driver med melkespannhiving driver de med mobiltelefonkasting.

Finsk er et uralsk språk. Skriftspråket har 15 kasus, men verbbøyingen har samme grunnprinsipp som i indoeuropeiske språk. For oss, som på morsmålet kanskje bare har hørt et lite ”oppi dalåm” tidligere, kan kasus være ganske vanskelig å beherske.

Finsk har ikke artikler eller grammatisk genus. Det har heller ikke eget pronomen for hann- og hunkjønn, men fellespronomen (hän = hann/hunn). Slik sett er Finland sannsynligvis et ganske praktisk land for transkjønnede.

Finsk er tydeligvis også et språk som lett danner palindromer, altså ord som er de samme både forlengs og baklengs. Guinness rekordbok fortalte meg for mange år siden at verdens lengste naturlige palindrom var det 19 bokstaver lange finske ordet for såpehandler: saippuakivikauppias. Men fra bloggen til Olaf Husby har jeg nå lært at det finnes enda lengre finske palindromer. Solutomaattimittaamotulos har 25 bokstaver, og betyr (omtrent) måleresultatene fra tomatlaboratoriet. Greit å vite.

Og selv om man ikke skal innom noen tomatlaboratorier - her er en liten språkguide for den som skal til andre steder i Finland i sommer:

Øl = olut

Restaurant = ravintola

Taxi = taksi 

Mygg = hyttynen

En liter melk = yksi litra maito

Men det aller beste med finsk? Det er så lett å lage sine egne bannord. Prøv. Knytt neven, rynk panna, slå lett i lufta og legg litt inderlighet i stemmen:

Jääkaappi!

Nukkua!

Det betyr kjøleskap og sove. Noen burde virkelig lage en banne-generator basert på finsk.

Hva er en språkblogg uten språkregler? For den saks skyld - hva er en språkblogg uten poster?

Her er en liten reprise til nytte og glede for de mange som sliter:

1.    Lær deg og- å å-reglene

2.    Nøy deg med ett utropstegn!!!!!

3.    Unngå forklaringer i parentes (selv om de er relevante).

4.    Preposisjoner er uegnet til å avslutte setninger med.

5.    Aldri generaliser!

6.    Sammenlikninger er minst like ille som klisjeer.

7.    Unngå å sprite opp språket med fancy og trendy ord og uttrykk.

8.    Unngå fork. o.l.

9.    Husk, engelske ord og uttrykk er out.

10.  La språket ditt være kjemisk fritt for klisjeer, unngå dem som pesten.

11.  Vær mer eller mindre spesifikk.

12.  Overdrivelser er tusen ganger verre enn klisjeer.

13.  Lær deg, kommareglene.

14.  Selv om du føler trang til å bruke usedvanlig mange ord og vendinger for å få frem det budskapet du har til hensikt å kommunisere til andre, bør du legge vind på å ordlegge deg så kort og konsist som du bare makter.

15.  Anvend absolutt aldri allitterasjoner.

16.  Si ting bare en gang, ikke gjenta eller fortell det du allerede har sagt på et tidligere tidspunkt.

17.  Unngå et-tegnet & unødvendige binde-streker.

18.  Pass på ord deling.

19.  Unngå sitater, eller som Ralph Waldo Emerson sa: “Jag hater sitater. Fortell meg hva dere vet.”

20.  Metaforer er ris til egen bak.

21.  Bruk av svesismer er ikke så der videre heftig.

22.  Kontaminasjoner i hytt og pine er dårlig norsk.

23.  Vær nøye med korekkturen, så ikke viktige utelates

Kilde: Ukjent

Mark Twain reiste på flere turer til Europa etter at han var blitt en etablert forfatter. På en av turene tilbrakte han noen uker i Heidelberg, og gikk i gang med å lære seg tysk. Han må ha vært en flink elev, for han kan mye tysk til å ha holdt på så kort tid. Men å si at han liker det nye språket han er i ferd med å lære, det vil være en overdrivelse:

Surely there is not another language that is so slipshod and systemless, and so slippery and elusive to the grasp. One is washed about in it, hither and thither, in the most helpless way; and when at last he thinks he has captured a rule which offers firm ground to take a rest on amid the general rage and turmoil of the ten parts of speech, he turns over the page and reads, “Let the pupil make careful note of the following exceptions.” He runs his eye down and finds that there are more exceptions to the rule than instances of it. So overboard he goes again, to hunt for another Ararat and find another quicksand. Such has been, and continues to be, my experience. Every time I think I have got one of these four confusing “cases” where I am master of it, a seemingly insignificant preposition intrudes itself into my sentence, clothed with an awful and unsuspected power, and crumbles the ground from under me. For instance, my book inquires after a certain bird — (it is always inquiring after things which are of no sort of consequence to anybody): “Where is the bird?” Now the answer to this question — according to the book — is that the bird is waiting in the blacksmith shop on account of the rain. Of course no bird would do that, but then you must stick to the book.

Han er ikke veldig imponert over regelmessigheten i tysk. Slik kan man bli litt lurt når man lærer et fremmedspråk, for engelsk har langt flere unntak fra reglene enn hva tysk har. Det ser nok ikke Twain så godt som engelsktalende.

Mark Twain var en stor satiriker og en veldig vittig forfatter. Selv om jeg liker tysk, så er det en nytelse å se ham plukke grammatikken fra hverandre med bitende sarkasmer:

Very well, I begin to cipher out the German for that answer. I begin at the wrong end, necessarily, for that is the German idea. I say to myself, “Regen (rain) is masculine — or maybe it is feminine — or possibly neuter — it is too much trouble to look now. Therefore, it is either der (the) Regen, or die (the) Regen, or das (the) Regen, according to which gender it may turn out to be when I look. In the interest of science, I will cipher it out on the hypothesis that it is masculine. Very well — then the rain is der Regen, if it is simply in the quiescent state of being mentioned, without enlargement or discussion — Nominative case; but if this rain is lying around, in a kind of a general way on the ground, it is then definitely located, it is doing something — that is, resting (which is one of the German grammar’s ideas of doing something), and this throws the rain into the Dative case, and makes it dem Regen. However, this rain is not resting, but is doing something actively, — it is falling — to interfere with the bird, likely — and this indicates movement, which has the effect of sliding it into the Accusative case and changing dem Regen into den Regen.” Having completed the grammatical horoscope of this matter, I answer up confidently and state in German that the bird is staying in the blacksmith shop “wegen (on account of) den Regen.” Then the teacher lets me softly down with the remark that whenever the word “wegen” drops into a sentence, it always throws that subject into the Genitive case, regardless of consequences — and that therefore this bird stayed in the blacksmith shop “wegen des Regens.”

N. B. — I was informed, later, by a higher authority, that there was an “exception” which permits one to say “wegen den Regen” in certain peculiar and complex circumstances, but that this exception is not extended to anything but rain.

Stakkars! Den som har hatt tysk på videregående kan sikkert sympatisere med frustrasjonen hans. Men han ble til slutt så dyktig i tysk at han holdt tale i presseklubben i Wien nesten 20 år senere. Her finner du (pdf) en svært morsom og direkte oversettelse av talen fra tysk til engelsk.

Jeg har plassert min blogg i Trondheim på norske bloggkart!